Med Gotaas på loffen

Mandag 8. oktober var det medlemsmøte i auditoriet på Veidekkes hovedkontor på Skøyen. Møtet begynte klokken 1730, og Nils Brødsjø introduserte kveldens foredragsholder, Thor Gotaas, for 41 interesserte deltakere.

Thor Gotaas er født i 1965 i Brumunddal. Han er folklorist og forfatter og har skrevet en rekke bøker, 32 i alt, over temaer som tar for seg vagabonder og tatere, og ikke minst idrettshistorie, og da særlig skisport. I kveld fikk vi høre om lofferne, som var et velkjent innslag på norske veier før i tiden. Lofferne gikk på kryss og tvers langs landeveiene, og man kan skille mellom byoriginalene, som går innenfor samme by; lofferne, som går fra sted til sted i landet, og taterne, som er født på landeveien. Det antas at det i 1935 var rundt 10.000 landstrykere i Norge.

Gotaas startet med å vise et bilde av Paul Wennersten, som er avbildet på omslaget på boken «På Loffen» som Gotaas skrev allerede i 2001.  Han var en «yrkesloffer» og ble omtalt som verdens ærligste loffer. Wennersten vandret i fast rute mellom de fire byene i Østfold, riktignok uten å gå innenfor bygrensa.

En annen loffer var «Wergelandsgutten», eller Anders Langbråten, som han het. Han fikk tilnavnet sitt etter at han ble venn med Henrik Wergeland på 1830-tallet. Anders var et musikalsk vidunderbarn, som Wergeland tok med til farens prestegård på Eidsvoll, men Anders rømte snart og flakket om på landeveien resten av sitt liv. For det meste gikk han barbeint, og under armen hadde han fela si. Anders døde i 1905, over 80 år gammel.

De aller fleste lofferne var menn, men det var også enkelte lofferpar og noen få damer. Lofferne hadde sitt eget tegnspråk, såkalte loffetegn, som de brukte til å tegne opp på husveggen for å gi melding til andre loffere, for eksempel om at her bor en enslig kvinne, her får man mat og ikke penger eller at her er det en sint hund. De hadde også sitt eget talemål, såkalt «månsing». I tillegg til månsingen hadde lofferne mange «faguttrykk» og slang, og det var dermed ikke så enkelt å forstå dem.

Det var rundt 12-15 ulike grupper som gikk etter landeveiene. Kremmerne var viktige. Klesjødene solgte klær, det var skjærslipere som slipte kniver og sakser, det var vispesnekkere som spikket tvarer og visper og andre redskaper. Det var også mange svenske loffere, de såkalte rallarne, som deltok på veibygging rundt om i landet.

Gotaas omtalte flere vagabonder, blant annet en som ble kalt Italieneren og som spilte lirekasse. Blant annet hadde spilt for Alf Prøysen i 1925. Han døde i 1961 og var den siste av flere italienske lirekassemenn i Norge.

En annen kjent loffer var Luse-Frants, som var en original i Oslo. Han het egentlig Fridtjof Kristiansen og var født i 1883. Han gikk rundt med kjerra si og kjøpte flasker, kluter etc. Folk trodde han hadde lus, men han led trolig av en nervesykdom som gjorde at han stadig gikk og ristet på seg som om han klødde. Luse-Frants døde i 1958.

I Oslo var Karl «Sving deg» Rognstad en velkjent skikkelse, som gikk rundt i byen og sang i bakgårdene. Han var født i 1890 og døde i 1973.

En av de aller mest kjente lofferne var Rottenikken, eller Rolf Erling Knudsen. Han var født i 1914 i Skien og ble omstreifer allerede i 1930-årene. Han kom stadig opp i trøbbel, og høsten 1944 ble han arrestert og sendt til Opstad tvangsarbeidshus på Jæren. Han rømte derfra, og ble jaget i lang tid før han ble arrestert igjen. Deretter ble han overført til Reitgjerdet i Trondheim. Saken hans ble gjenopptatt og han ble sluppet fri i 1955 og var på loffen så å si helt fram til sin død i 1976.

En annen var E6’n, Kåre Evensen Brenna, en av Hedmarks og Norges siste loffere. Han var født på Eidsvoll i 1906 og dro på loffen på 20-tallet da foreldrene døde. I begynnelsen ble han kalt «Riksvei 50» som var den gamle betegnelsen på den veien han vandret mest på. Han døde på sykehus i 1986.

Gotaas fortalte med stor innlevelse og supplerte med historier og anekdoter, så det var en fryd å høre på.

Kvelden ble for øvrig avsluttet med ost og kjeks og noe godt attåt i kantinen, og praten gikk livlig ved bordene. Det var mange som hadde opplevd og hadde minner om omstreiferne  som før var et så vanlig syn over hele landet.