Oslo/Østlandet
Mandag 9. september klokken 1800 samlet vi oss igjen i auditoriet i Veidekkes lokaler på Skøyen, og i alt var det 41 medlemmer og ledsagere som møtte opp.
Denne gangen hadde vi besøk av Øyvind Brodtkorb Nustad. Han er født i Horten i 1949 og tok oss med tilbake til sin oppvekst på 1950- og 1960-tallet. Vi ble minnet om lyder, lukter, aktiviteter, politikere og kjente ansikter fra film, radio og fjernsyn, men som vi kanskje ikke har hatt i tankene på lenge.
Nustad begynte med noen sitater fra boken sin, Snøen som falt i fjor, han var innom Barnetimen for de minste der Anne Cath. Vestly fortalte om mormor og åtte ungene og om en som het Knerten. Han sa at han ble skuffet når det var Kirsten Langbo som ønsket velkommen med å spille på slurva, og aller dårligst likte han Ingebrigt Davik med de «dumme» historiene fra Taremarebyen under vann. Han syntes heller ikke så mye om Prøysen, som oppfordret alle til å putte en to-øring i sparegrisen hver dag. Thorbjørn Egner derimot var helt topp med sine historier om Folk og røvere i Kardemomme by.
Han minnet oss om fasttelefonen, summetonen og tellerskritt (som ikke det samme som skritteller), telefondamen, retningsnummer og Frøken Ur, festtelegram til bursdagene, pausesignalet på radioen og morgengymnastikken med Reidar Morset. Han minnet også om fluepapir og telefonkatalogen—og pjoltere!
Gutta syklet, uten hjelm, men med tollekniv i beltet, sprettert på baklomma og ofte klyper på eikene. For en lyd! En annen lyd som er borte, er lyden av håndgressklipperen. Den gang ropte mødrene ropte til ungene «kom inn; det er seint» (men i dag roper de heller «kom deg ut»). Leken er blitt borte: ungene sparket fotball og brukte to gamle gensere som målstenger. Og de noterte bilnummer!
Han minnet om lukten i klasserommene, av våte gensere, våt ull og fuktig jord – ingen avtrekksvifte! Vi husker kanskje lukten fra utedoene (med tre hull, hvorav to store), dopapiret som var blankt papir fra aviser eller blader som Allers og Hjemmet.
Det var skumle ting som første skoledag; nye venner, skoletimene, forskjellen på vokaler og konsonanter, sykesøster i døren til klasserommet – klar til å ta pirquetprøven (eller «pirkeprøven» som vi sa), skoletannlegen og tannlegeboret – skrekk og gru!
I 1962 kom Cubakrisen med Kennedy og Khrusjtsjov – 13 dager på randen av atomkrig. Folk hamstret hermetikk som Snurring og Joikakaker i kjelleren, men 28. oktober 1962 ga Khrusjtsjov heldigvis ordre om at skipene skulle snu. Nustad minnet om og viste bilde av flere politikere, som bl. a. Einar Gerhardsen og John Lyng.
Faren kjøpte bil, en Vauxhall Victor 1957-mobell, og Nustad erfarte at det var tre ting som det var meget viktig å ha når man hadde bil: bilpute (som fikk plass i bakvinduet), støvbørste (til å børste bilen etter timevis med kjøring på sand- og grusveier) og et campingsett. Bilen ble nemlig mest brukt til koseturer, der de gjerne kjørte til samme destinasjon og hygget seg med medbrakt niste: Melken hadde fått «solbriller», dvs. den kom i brune flasker istedenfor de blanke, men melken ble like varm på bilturen for det. Det var populært med klistrelapper til å feste på bilvinduene, og man fikk Kurer transistorradio eller «reiseradio» som det ble kalt (og som nok senere inspirerte til navnet på radioprogrammet).
Radioen var underholdningen med Lørdagsbarnetimen og Onkel Lauritz. Det var hørespill som «Stompa» og «Doffen og leveren», men først var det konkurranser og barnetimeboka. Radiohørespillene var populære som f.eks. «Dickie Dick Dickens», og «Godaften, mitt navn er Cox». Da lå gatene øde og forlatt.
Man lyttet til Ønskekonserten med barnesanger, sanger med Søstrene Bjørklund og Erik Bye («Anna Lovinda»); vi hørte «Tom Dooley», «Jag har bott vid en landsväg i hela mitt liv», og «Å Marie, jeg vil hjem til deg». Og på formiddagen var det melding om fiske og «mussa på stampen» og børsmeldinger. Og det var meldinger til folk på reisefot som f.eks. «Dette er en melding til Hans Hansen på vei til Lom i bil med registreringsnummer XX. Din far er død. Vi gjentar: din far er død».
Så kom fjernsynet. En meget populær og morsom serie var «Lucy show». Det var noen som var heldige og hadde svenskeantenne, eller bodde så nær grensen at det holdt å vri litt på antennen. Da kunne de kose seg med Raymond Burr som «Perry Mason».
Nustad viste bilder av Sverdrup Dahl-logoen for kinoreklamen, og vi ble minnet om «Broen over Kwai», og kjente stjerner som Johnny Weismuller, Jean Gabin, Brigitte Bardot, Sofia Loren, Monica Zetterlund og mange flere.
Nustad leste også fra boken sin om da han var åtte år og ble møtt på Vestbanestasjonen av en tante. Hun skulle følge ham til Østbanestasjonen der han skulle gå om bord i nattoget til Åndalsnes og reise alene for å besøke farmor og farfar i Molde. En minnerik opplevelse for en liten gutt.
For å oppsummere: dette ble en fin mimrekveld for oss i seniorklubben også. Mye dukket opp i hukommelsen, og minnene strømmet på, så mange takk til Øyvind B. Nustad.
Etter foredraget gikk vi til kantinen og spiste en god kylling-frikassé med potetmos, og jordbærterte til dessert. Og rikelig med godt drikke hadde vi også.
Det ble med andre ord en meget trivelig kveld i regi av Veidekke Seniorklubb.
/gb