Oslo/Østlandet
Mandag 14. oktober dro vi med buss fra Skøyen til Solobservatoriet på Harestua; kanskje ikke det helt perfekte reisemål på årets første vinterdag og i overskyet vær!
Vi var bare 36 deltakere denne gangen, men vi gikk glade og forventningsfulle om bord i «bussen vår», dvs. den var den samme som hadde fraktet oss til Dalen Hotell tidligere år, og med den samme hyggelige og dyktige sjåføren, Steinar. Og gjett om vi var glad for at det var nettopp ham som tok oss opp den bratte, svingete og asfaltfrie veien opp til Solobservatoriet! For på turen i juni erfarte vi alle hvilken dyktig sjåfør han er.
Da vi kom opp på toppen av den kronglete veien, ble vi tatt imot utenfor en stor trebrakke/hytte. Vegard Rekaa, som er astrofysiker og daglig leder på Solobservatoriet, spurte oss om det var dette vi hadde forventet når vi kom på besøk til Nord-Europas største astronomiske anlegg, og vi måtte nok innrømme at vi hadde sett for oss noe annet enn en «tyskerbrakke». Inne i brakka, som fungerte som undervisningslokale, ble vi traktert med kaffe, frukt og kjeks, og fikk en grundig, interessant og humoristisk orientering om Solobservatoriet, som hadde vært Rekaas arbeidsplass siden 2006.
Solobservatoriet på Harestua er, som nevnt, Nord-Europas største astronomiske anlegg. På 1950-tallet og i tre tiår fremover var det et verdensledende senter for solforskning. I 60- og 70-årene arbeidet det ca. 50 mennesker her, men fra og med 1980-tallet har det fungert som et viten- og opplysningssenter for astronomi og naturfag. Rekaa er ansvarlig for astronomiundervisningen for videregående skoler, studenter og voksne. Han var for øvrig en meget god formidler; en fryd å høre på.
Solobservatoriet ble offisielt åpnet den 31. mai 1954, hvilket var et meget passende tidspunkt, for kort tid etter, nærmere bestemt 30. juni, var det en total solformørkelse på norsk jord, og denne var godt synlig fra Harestua.
I 1959 ble det bygget en satellittstasjon ved Solobservatoriet som skulle overvåke sovjetiske satellitter. Denne stasjonen var i drift til 1967, men da ble satellittkameraet flyttet fra Harestua til New Zealand, og i stedet ble satellittstasjonen på Harestua benyttet til å kartlegge variable stjerner.
I 1986 ble solforskningen på Harestua lagt ned, noe som nok kan ha en viss sammenheng med at det, ifølge Rekaa, er overskyet i Norge i ca. 70 % av året! Solforskerne flyttet sin aktivitet til La Palma, der det nok er mer sol enn i Norge, og observatoriet på Harestua gikk over til å bli et rent undervisnings- og formidlingssenter.
Da Universitetet i Oslo i 2008 valgte å avslutte sin tilknytning til Harestua, overtok gründeren Turid Næss (Tycho Brahe Instituttet) driften av Solobservatoriet. Selve overtakelsen skjedde tilfeldigvis den 1. august 2008, samme dato som en total solformørkelse var synlig fra Svalbard. Dette var den første totale solformørkelsen som var synlig fra norsk territorium siden 1954! Og det var også den hittil siste totale solformørkelsen på norsk jord; den neste kommer ikke før i 2097, fortalte Rekaa!
Det foreligger nå mange planer for Solobservatoriet, blant annet har arkitektfirmaet Snøhetta tegnet et nytt og spennende undervisningsbygg, et stort planetarium og flere «overnattingsplaneter». Reguleringsplanen ble med godkjent i 2015, og året etter fattet Riksantikvaren vedtak om å frede Solobservatoriet og dets tekniske bygg som et teknisk kulturminne, slik at stedet er sikret for fremtiden.
Etter orienteringen gikk vi over Soltårnet, som sto ferdig i 1953. Tårnet er 14 meter høyt og går 6 meter ned i bakken. Det består av et åttekantet utvendig tårn av betong og et indre tårn av prefabrikkerte stålplater, med en kuppel på toppen. I tårnet er det et tårnteleskop og en spektrograf. En viktig del av tårnteleskopet er et speilsystem av to roterende speil som danner et stasjonært, ikke-roterende bilde av solen når den beveger seg over himmelen. I sidefløyen som har flatt tak, finner vi blant annet Spektrografrommet og flere arbeidsrom. Sidefløyen er fullisolert for å forhindre forstyrrelser i luften som påvirker måleresultatene.
De av oss som våget seg opp de bratte trappene i tårnet, fikk oppleve en fantastisk utsikt, men solen glimret fortsatt med sitt fravær. Besøket var uansett vær og føreforhold meget interessant. Solobservatoriet har virkelig mye å by på for noen og enhver. https://www.solobservatoriet.no/
Så gikk turen videre til Jevnaker og Oldemors Karjol der vi skulle spise lunsj. Og det var skikkelige greier, en såkalt «sjåførlunsj»: Karbonade med egg og bacon, salat, ovnsbakte poteter og brød! Dessuten fikk vi varm eplekake med en vaniljeiskule og kaffe til dessert.
Gode og mette dro vi over til Hadeland Glassverk, og da hadde solen også funnet ut at den skulle komme fram, og resten av ettermiddagen skinte den over det vakre landskapet kledd i høstfarger. På glassverket hadde vi ikke lagt opp til noe spesielt program, men hver og en kunne gå rundt og titte på alt det spennende som var der; maleriutstilling, produkter av lys og tinn, glass, julepynt, mat, oljer og mye, mye mer. Mulighetene til å få brukt noen ekstra kroner var så absolutt til stede.
Klokken 1600 satte vi kursen mot Oslo igjen, via Sandvika og Lysaker og endte på Skøyen, etter en hyggelig og, ikke minst, meget interessant tur.